Den viktigste innsatsen vil være den som er rettet mot ungdom, det vil si de som står i fare for å falle utenfor når de er ferdige på skolen og flytter hjemmefra. Fra en attføringsveilders side så ser jeg at det kommer stadig flere unge mennesker til oss fra NAV som har ulike psykiske utfordringer. Mye knyttet opp til sosial angst! Hva det er som er gått galt på veien er ikke så godt å si, men at skolen mangler noen redskaper er nærliggende å tro. Som forelder til fire barn vet jeg at det er en krevende øvelse å følge opp både skolearbeid, fritdsaktiviteter og annet. Det krever i høyeste grad ressurser fra hjemmet sin side. Min kone og jeg er såkalte ressurssterke foreldre med høy utdannelse begge to, men vi føler ofte at vi beveger oss i randsonen av hva som er tilstrekkelig. En aleneforelder med lav inntekt vil i møte med et krevende skoleapparat nødvendigvis måtte slite. Og det er ikke snakk om skippertak som hjelper. Barna går for lenge på skole til at det fungerer. Å ha ressurser og kompetanse til å følge opp skolearbeid og andre foreldreforpliktelser i 12 år per barn etter barnehage krever mer enn mange kan imøtekomme. Hva skjer med en ung gutt eller jente når skolen arrangerer foreldrebetalt skoletur til Krakow (under dekke av FAU så klart), dersom foreldrene ikke kan betale? Eller må slutte på kulturskolen forde egenbetalingen blir for høy? Jeg sier ikke at dette utvikler sosial angst som igjen blir arbeidshemmennde og fører til uføretrygd i seg selv, men at det er en sammenheng med tidlige opplevd fattigdom og stigmatisering og hva som er vedkommendes inntektsikringen om noen år. Dette forteller statistikken oss noe om.
Et viktig tiltak er å gi foreldrene til disse barna vi ønkser skal klare seg selv muligheter til å kunne øke egen inntekt gjennom arbeid. Men et annet svært viktig tiltak som vi alle kan bidra med er å ikke bare nikke og smile når økonomisk eksluderende forslag fremmes på foreldremøter, i fotball kubb og andre steder. Jeg har en stemme som jeg kan bruke, og kanskje kan jeg bidra til en endret holdning eller kanskje bevisstgjøring på en vond virkelighet som kanskje ikke er lenger borte enn hos naboen?
Vi har alle et ansvar og en stemme som kan og må brukes. Det er viktig. I tillegg til at oppfølgingen av barn kan være (og er) en oppgave som krever mye av oss som foreldre, tror jeg skolen til tider svikter i det å se og stimulere til utvikling av ulike ressurser. Jeg synes Ken Robinson (http://www.ted.com/talks/ken_robinson_says_schools_kill_creativity.html) har mye fornuftig å si om det aspektet.
SvarSlett