To fluer i en smekk!

Den jobben jeg har som attføringsveileder gir meg mulighet til å få innblikk i ulike typer yrker og arbeidsplasser og livet som leves på disse arbeidsplassene. Jeg får et lite blikk inn i utfordringer, gleder og bekymringer slik de oppleves.

I dag har jeg fått lov til å være gjest på et sykehjem i Bergen. De som arbeider der har stor glede av jobben sin og er dedikerte arbeidere som gir jernet de timene de er på vakt. Bekymringen er ikke lange vakter, men den jobben de gis mulighet til å gjøre. De er bekymret for de begrensningene som legges på livsrommet for de eldre. De gir det de kan,  men opplever begrensninger i form at tid. En av konsekvensene av for lite tid kan for eksempel være et høyere forbruk av medisner. En vet at en del medisinering er unødvendig dersom de eldre blir gitt tid. Dersom de kunne fortelle om redselen for å dø, eller dele fortvilelsen over å skulle ta fatt nye tunge måneder med rehabilitering etter enda et slag.

Et annet privilegium ved den jobben jeg har er at jeg daglig får møte mennesker som er villige til å gå langt for å få jobbe. Noen av dem mottar en uføretrygd og er smertelig klare over sine begrensninger men de har en brennende vilje til å ta del i gleden ved å jobbe. De har gjerne vært i jobb før, men møtt hindringer på veien som har satt dem utenfor arbeidslivet. Det å ha en jobb er med å gi identitet, tilhørighet og innhold i hverdagen for mange. Ikke slik å forstå at et liv uten mulighet til arbeid er et liv uten innhold, men poenget mitt er at selv om en med rette mottar en stønad på grunn av begrensninger i forhold til ordinært arbeid, så er det mange som allikevel ønsker å gjøre en innsats om de blir gitt muligheten.

Jeg vet at vi ved å være smarte kan gjøre noe med både ressursmangelen i pleie- og omsorgsektoren, og behovet for å ha et meningsfylt arbeid å gå til for de som ønsker dette. Også på tross av ulike ”skader og lyter”. Jeg er så heldig at jeg får være med å skape disse mulighetene. Jeg ser mennesker blomstre, både arbeidstakere, beboere og kolleger. Det er vel ikke den omsorgsinstitusjonen som ikke hadde gitt en halv arm for å ta imot gode ressurser for å lette på hverdagen. Ikke først og fremst sin egen, men beboernes hverdag.