Jeg gråter aldri!

Eller, det var i hvert fall det jeg trodde inntil i går. Jeg jobber som jobbkonsulent, en jobb jeg stortrives med, og som er givende og utfordrende på mange plan. Jeg har ikke mange deltakere som jeg følger opp, jeg er privilegert sånn, men de jeg har er hver utfordrende på sin måte. Jeg er flink til å legge fra meg jobben når jeg reiser, og tar sjelden med meg jobben hjem. Det er ikke alltid like lett, men når man jobber så tett på mennesker er det en dyd av nødvendighet, ellers kan jobben bli altoppslukende.

Det er alle slags mennesker som kommer hit, og alle er forskjellige, og har forskjellige krav og ønsker. Jeg prøver etter beste evne å imøtekomme disse ønskene, men det er ikke lett. Noen trenger hjelp til å innse sine egne begrensninger, mens andre trenger hjelp til å se mulighetene. Derfor spenner det vidt. Som overskriften sier så gråter jeg aldri. Jeg sa også at jeg ikke tok med meg jobben hjem. I går gjorde jeg begge deler. Det er bare noen skjebner som blir for sterke, noen inntrykk som brenner seg fast, og som ikke vil slippe taket. Det var mange vonde følelser inni meg i går. Men det var to følelser som dominerte; følelsen av hjelpesløshet og et enormt sinne. Hjelpeløs, fordi det i den situasjonen ikke var noe jeg kunne gjøre for at det skulle bli bedre, og sinne over at min deltaker har havnet i en slik situasjon i første omgang. Det var snakk om en oppvekst fylt av misbruk, vold, narkotika og omsorgssvikt over mange år, om et hjelpeløst menneske fanget i en spiral det var umulig å komme ut av, og et system som har sviktet.

Helt nyttesløse følelser i utgangspunktet, kan man kanskje tenke. Ja, det føltes sånn for meg. Man blir ydmyk og trist, men samtidig blir ønsket om å kunne bidra til å øke livskvaliteten desto sterkere. Jeg vet ikke om jeg klarer det, men målet mitt står nå klart foran meg. Jeg vil lykkes med å gi denne personen en grunn til å tro på framtiden.

Gråten kom først når jeg la meg i går, og kikket innom barna mine som sov så søtt. Da kom det et stikk i samvittigheten min. Er det virkelig mulig å ha det så bra, mens andre lever i en verden av fornedrelse, vold, traumer og tragedie? Svaret mitt er ja, og det er derfor jeg har den jobben jeg har, jeg vil gi folk grunn til å tro på framtiden!

God jul!

skrevet av jobbkonsulent i Fretex Øst-Norge