Den viktigste innsatsen vil være den som er rettet mot ungdom, det vil si de som står i fare for å falle utenfor når de er ferdige på skolen og flytter hjemmefra. Fra en attføringsveilders side så ser jeg at det kommer stadig flere unge mennesker til oss fra NAV som har ulike psykiske utfordringer. Mye knyttet opp til sosial angst! Hva det er som er gått galt på veien er ikke så godt å si, men at skolen mangler noen redskaper er nærliggende å tro. Som forelder til fire barn vet jeg at det er en krevende øvelse å følge opp både skolearbeid, fritdsaktiviteter og annet. Det krever i høyeste grad ressurser fra hjemmet sin side. Min kone og jeg er såkalte ressurssterke foreldre med høy utdannelse begge to, men vi føler ofte at vi beveger oss i randsonen av hva som er tilstrekkelig. En aleneforelder med lav inntekt vil i møte med et krevende skoleapparat nødvendigvis måtte slite. Og det er ikke snakk om skippertak som hjelper. Barna går for lenge på skole til at det fungerer. Å ha ressurser og kompetanse til å følge opp skolearbeid og andre foreldreforpliktelser i 12 år per barn etter barnehage krever mer enn mange kan imøtekomme. Hva skjer med en ung gutt eller jente når skolen arrangerer foreldrebetalt skoletur til Krakow (under dekke av FAU så klart), dersom foreldrene ikke kan betale? Eller må slutte på kulturskolen forde egenbetalingen blir for høy? Jeg sier ikke at dette utvikler sosial angst som igjen blir arbeidshemmennde og fører til uføretrygd i seg selv, men at det er en sammenheng med tidlige opplevd fattigdom og stigmatisering og hva som er vedkommendes inntektsikringen om noen år. Dette forteller statistikken oss noe om.
Et viktig tiltak er å gi foreldrene til disse barna vi ønkser skal klare seg selv muligheter til å kunne øke egen inntekt gjennom arbeid. Men et annet svært viktig tiltak som vi alle kan bidra med er å ikke bare nikke og smile når økonomisk eksluderende forslag fremmes på foreldremøter, i fotball kubb og andre steder. Jeg har en stemme som jeg kan bruke, og kanskje kan jeg bidra til en endret holdning eller kanskje bevisstgjøring på en vond virkelighet som kanskje ikke er lenger borte enn hos naboen?
tirsdag 21. juni 2011
fredag 3. juni 2011
To fluer i en smekk!
Den jobben jeg har som attføringsveileder gir meg mulighet til å få innblikk i ulike typer yrker og arbeidsplasser og livet som leves på disse arbeidsplassene. Jeg får et lite blikk inn i utfordringer, gleder og bekymringer slik de oppleves.
I dag har jeg fått lov til å være gjest på et sykehjem i Bergen. De som arbeider der har stor glede av jobben sin og er dedikerte arbeidere som gir jernet de timene de er på vakt. Bekymringen er ikke lange vakter, men den jobben de gis mulighet til å gjøre. De er bekymret for de begrensningene som legges på livsrommet for de eldre. De gir det de kan, men opplever begrensninger i form at tid. En av konsekvensene av for lite tid kan for eksempel være et høyere forbruk av medisner. En vet at en del medisinering er unødvendig dersom de eldre blir gitt tid. Dersom de kunne fortelle om redselen for å dø, eller dele fortvilelsen over å skulle ta fatt nye tunge måneder med rehabilitering etter enda et slag.
Et annet privilegium ved den jobben jeg har er at jeg daglig får møte mennesker som er villige til å gå langt for å få jobbe. Noen av dem mottar en uføretrygd og er smertelig klare over sine begrensninger men de har en brennende vilje til å ta del i gleden ved å jobbe. De har gjerne vært i jobb før, men møtt hindringer på veien som har satt dem utenfor arbeidslivet. Det å ha en jobb er med å gi identitet, tilhørighet og innhold i hverdagen for mange. Ikke slik å forstå at et liv uten mulighet til arbeid er et liv uten innhold, men poenget mitt er at selv om en med rette mottar en stønad på grunn av begrensninger i forhold til ordinært arbeid, så er det mange som allikevel ønsker å gjøre en innsats om de blir gitt muligheten.
Jeg vet at vi ved å være smarte kan gjøre noe med både ressursmangelen i pleie- og omsorgsektoren, og behovet for å ha et meningsfylt arbeid å gå til for de som ønsker dette. Også på tross av ulike ”skader og lyter”. Jeg er så heldig at jeg får være med å skape disse mulighetene. Jeg ser mennesker blomstre, både arbeidstakere, beboere og kolleger. Det er vel ikke den omsorgsinstitusjonen som ikke hadde gitt en halv arm for å ta imot gode ressurser for å lette på hverdagen. Ikke først og fremst sin egen, men beboernes hverdag.
mandag 23. mai 2011
Om å få hjelp på veien tilbake -
Dette er en artikkel som stod på trykk i Bergenstidende 2.november 2010, skrevet av undertegnede.
At det viktigste tiltaket mot fattigdom, og økte trygdeutgifter i Norge er å få flere i arbeid er det både politisk og folkelig enighet om. Det er også stor enighet om at unødig mange er utenfor arbeidslivet. Men om det er fristende trygdeytelser som gjør det attraktivt å være utenfor arbeidslivet, eller om det er sykdom og andre faktorer som gjør at en er havnet utenfor er det uenighet om.?
Uansett er det en hovedutfordring å mobilisere de som ikke er i arbeid og som har arbeidsevne. I dette arbeidet er NAV hovedaktøren gjennom sin forvalting av folketrygdens midler. En del av denne forvaltningen er å bruker virkemidler for å få mennesker i arbeid. Mange klarer seg med moderat hjelp fra NAV eller helt på egen hånd, mens andre trenger noen flere støttespillere for å finne seg en ny rolle i arbeidslivet.
Viktige deler av dette arbeidet er gitt videre til ulike vekst- og attføringsbedrifter. Undertegnede er ansatt i Fretex som er landets eneste landsomfattende attføringsbedrift. Vårt oppdrag fra NAV er å gjøre alt det vi kan for å hjelpe de som er utenfor arbeidslivet til å komme innenfor.
Årsakene til at man havner utenfor arbeidslivet er mange, som oftest sykdom, og problemene med å komme innenfor når en første er utenfor er store for en del mennesker. Dette skyldes blant annet at norsk arbeidsliv er preget av effektivitet og høy kompetanse. Vi har utviklet en produktivitet som er på topp i europeisk sammenheng, samtidig som vi har en generelt høyt utdannet befolkning. Nettopp dette skal vi være stolte av, men det gjør igjen at det er få jobber å få som ufaglært og at det kan være problematisk å finne nytt fotfeste i arbeidslivet uten god hjelp og veiledning.
Å re-orientere seg i arbeidslivet er ingen søndagsskole, det krever godt med overskudd, frimodighet og tro på en selv. Virkeligheten er at selvtilliten som oftest får en knekk når en faller utenfor. For mange av oss er det bortimot en eksistensiell krise å ikke lenger klare å gjøre det som du før gjorde med selvfølgelighet. Store deler av ditt sosiale liv forsvinner også med kollegene du ikke lenger treffer på daglig basis. For de fleste av oss definerer arbeidsforholdet vår plass i samfunnet og gir sosial og kulturell status. Uten arbeid defineres du lett som utenfor eller i alle fall som vanskelig å plassere.
For oss som arbeider med attføring er jobben å motivere til arbeid gjennom å gi folk grunn til å tro på fremtiden. Dette gjøres best ved at mulighetene blir gjort synlige, og at en etter hvert kan bygge opp selvtillit gjennom gode erfaringer og frimodighet ved ufarliggjøring. Min overbevisning er at denne typen motivasjonen vil være mer effektiv på både kort og lang sikt enn en ytre trussel om å miste økonomiskstønad fra det offentlige. Med motivasjon og gode erfaringer er grunnlaget for en ny plass i arbeidslivet lagt.
NAV, Fretex og Aleris Omsorg Søreide Sykehjem har siden januar i år utviklet et samarbeid der Søreide Sykehjem brukes som avklarings- og kvalifiseringsarena for mennesker som ønsker seg tilbake i arbeidslivet. Dette er i tillegg en sektor der det er klart uttalte behov for flere hender i tiden fremover (I 2006 var behovet for flere arbeidere i denne sektoren estimert til 36 000 innen 2025). Erfaringene så langt har vist at dette er en arena som gir uventet mange en ny sjanse i arbeidslivet, og det på en ny arena. For de fleste av deltakerne ligger noe av overraskelsen i at det er på en arena en har sett på som fysisk tung, presset for ressurser og med et høyt sykefravær. På flere sykehjem er dette deler av virkeligheten, men langt ifra den hele og fulle sannhet. Mye har skjedd i denne sektoren de siste 10-15 årene, og bevisstheten på å ta vare på både beboere og ansatte er nå mye sterkere gjennom bruk av både nye hjelpemidler og nye måter å organisere sykehjem på. Det som møter oss på Søreide Sykehjem ( som er vårt eksempel) er en virkelighet der du blir sett på som ressurs fra du setter foten innefor dørene på sykehjemmet. Kan du sitte å lese avisen for en som ikke lenger kan lese selv, eller lage frokost, er du per definisjon en ressurs. I vårt attføringsarbeid ønsker vi selvsagt ikke å stanse der, men vi har allerede fått startet en prosess som vi ser trigger arbeidslyst og arbeidsevne. Veien til pleieoppgavene og ordinært arbeid kan, når en først ser sin egen nytteverdi, være kortere enn en skulle tro. Å bli introdusert på en arbeidsarena med sosial profil er også en viktig faktor. Det gis rom for å skape relasjoner som er trygge og innenfor arbeidslivet.
Det å etter mange år å ha følt deg definert ut av det gode selskap (les samfunnet), bli sett på som en ressurs, ikke bare overfor dine nye kolleger, men at DU bidrar til å øke livskvaliteten og bedre hverdagen for et annet menneske er motivasjon, og økning i livskvalitet. Veien tilbake til arbeid har fått en god start. Vi som arbeider i attføringsbransjen lever på de gode historiene og de er mange. Nå har vi fått lov til å dele disse historiene med ansatte på Søreide Sykehjem. Mange av oss som selv har funnet nytt fotfeste i arbeidslivet har blitt overasket over hvor vi er havnet. Den hjelpen som gis til nyorientering er essensiell!
Skal vi få flere i arbeid, må ikke antall tiltaksplasser bli redusert slik det er varslet i Budsjettforslaget. Dette vil gi som en direkte konsekvens en reduksjon i tilbudet som rammer de som ønsker seg tilbake til arbeidslivet." Som samfunn oppnår vi det motsatte av det vi ønsker, som jo er reduksjon i trygdeutgifter og aktiv bekjempelse av fattidom gjennom å gi flere nye muligheter på jobbmarkedet.
At det viktigste tiltaket mot fattigdom, og økte trygdeutgifter i Norge er å få flere i arbeid er det både politisk og folkelig enighet om. Det er også stor enighet om at unødig mange er utenfor arbeidslivet. Men om det er fristende trygdeytelser som gjør det attraktivt å være utenfor arbeidslivet, eller om det er sykdom og andre faktorer som gjør at en er havnet utenfor er det uenighet om.?
Uansett er det en hovedutfordring å mobilisere de som ikke er i arbeid og som har arbeidsevne. I dette arbeidet er NAV hovedaktøren gjennom sin forvalting av folketrygdens midler. En del av denne forvaltningen er å bruker virkemidler for å få mennesker i arbeid. Mange klarer seg med moderat hjelp fra NAV eller helt på egen hånd, mens andre trenger noen flere støttespillere for å finne seg en ny rolle i arbeidslivet.
Viktige deler av dette arbeidet er gitt videre til ulike vekst- og attføringsbedrifter. Undertegnede er ansatt i Fretex som er landets eneste landsomfattende attføringsbedrift. Vårt oppdrag fra NAV er å gjøre alt det vi kan for å hjelpe de som er utenfor arbeidslivet til å komme innenfor.
Årsakene til at man havner utenfor arbeidslivet er mange, som oftest sykdom, og problemene med å komme innenfor når en første er utenfor er store for en del mennesker. Dette skyldes blant annet at norsk arbeidsliv er preget av effektivitet og høy kompetanse. Vi har utviklet en produktivitet som er på topp i europeisk sammenheng, samtidig som vi har en generelt høyt utdannet befolkning. Nettopp dette skal vi være stolte av, men det gjør igjen at det er få jobber å få som ufaglært og at det kan være problematisk å finne nytt fotfeste i arbeidslivet uten god hjelp og veiledning.
Å re-orientere seg i arbeidslivet er ingen søndagsskole, det krever godt med overskudd, frimodighet og tro på en selv. Virkeligheten er at selvtilliten som oftest får en knekk når en faller utenfor. For mange av oss er det bortimot en eksistensiell krise å ikke lenger klare å gjøre det som du før gjorde med selvfølgelighet. Store deler av ditt sosiale liv forsvinner også med kollegene du ikke lenger treffer på daglig basis. For de fleste av oss definerer arbeidsforholdet vår plass i samfunnet og gir sosial og kulturell status. Uten arbeid defineres du lett som utenfor eller i alle fall som vanskelig å plassere.
For oss som arbeider med attføring er jobben å motivere til arbeid gjennom å gi folk grunn til å tro på fremtiden. Dette gjøres best ved at mulighetene blir gjort synlige, og at en etter hvert kan bygge opp selvtillit gjennom gode erfaringer og frimodighet ved ufarliggjøring. Min overbevisning er at denne typen motivasjonen vil være mer effektiv på både kort og lang sikt enn en ytre trussel om å miste økonomiskstønad fra det offentlige. Med motivasjon og gode erfaringer er grunnlaget for en ny plass i arbeidslivet lagt.
NAV, Fretex og Aleris Omsorg Søreide Sykehjem har siden januar i år utviklet et samarbeid der Søreide Sykehjem brukes som avklarings- og kvalifiseringsarena for mennesker som ønsker seg tilbake i arbeidslivet. Dette er i tillegg en sektor der det er klart uttalte behov for flere hender i tiden fremover (I 2006 var behovet for flere arbeidere i denne sektoren estimert til 36 000 innen 2025). Erfaringene så langt har vist at dette er en arena som gir uventet mange en ny sjanse i arbeidslivet, og det på en ny arena. For de fleste av deltakerne ligger noe av overraskelsen i at det er på en arena en har sett på som fysisk tung, presset for ressurser og med et høyt sykefravær. På flere sykehjem er dette deler av virkeligheten, men langt ifra den hele og fulle sannhet. Mye har skjedd i denne sektoren de siste 10-15 årene, og bevisstheten på å ta vare på både beboere og ansatte er nå mye sterkere gjennom bruk av både nye hjelpemidler og nye måter å organisere sykehjem på. Det som møter oss på Søreide Sykehjem ( som er vårt eksempel) er en virkelighet der du blir sett på som ressurs fra du setter foten innefor dørene på sykehjemmet. Kan du sitte å lese avisen for en som ikke lenger kan lese selv, eller lage frokost, er du per definisjon en ressurs. I vårt attføringsarbeid ønsker vi selvsagt ikke å stanse der, men vi har allerede fått startet en prosess som vi ser trigger arbeidslyst og arbeidsevne. Veien til pleieoppgavene og ordinært arbeid kan, når en først ser sin egen nytteverdi, være kortere enn en skulle tro. Å bli introdusert på en arbeidsarena med sosial profil er også en viktig faktor. Det gis rom for å skape relasjoner som er trygge og innenfor arbeidslivet.
Det å etter mange år å ha følt deg definert ut av det gode selskap (les samfunnet), bli sett på som en ressurs, ikke bare overfor dine nye kolleger, men at DU bidrar til å øke livskvaliteten og bedre hverdagen for et annet menneske er motivasjon, og økning i livskvalitet. Veien tilbake til arbeid har fått en god start. Vi som arbeider i attføringsbransjen lever på de gode historiene og de er mange. Nå har vi fått lov til å dele disse historiene med ansatte på Søreide Sykehjem. Mange av oss som selv har funnet nytt fotfeste i arbeidslivet har blitt overasket over hvor vi er havnet. Den hjelpen som gis til nyorientering er essensiell!
Skal vi få flere i arbeid, må ikke antall tiltaksplasser bli redusert slik det er varslet i Budsjettforslaget. Dette vil gi som en direkte konsekvens en reduksjon i tilbudet som rammer de som ønsker seg tilbake til arbeidslivet." Som samfunn oppnår vi det motsatte av det vi ønsker, som jo er reduksjon i trygdeutgifter og aktiv bekjempelse av fattidom gjennom å gi flere nye muligheter på jobbmarkedet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)