Min og din innsats mot flere uføre

Den viktigste innsatsen vil være den som er rettet mot ungdom, det vil si de som står i fare for å falle utenfor når de er ferdige på skolen og flytter hjemmefra. Fra en attføringsveilders side så ser jeg at det kommer stadig flere unge mennesker til oss fra NAV som har ulike psykiske utfordringer. Mye knyttet opp til sosial angst! Hva det er som er gått galt på veien er ikke så godt å si, men at skolen mangler noen redskaper er nærliggende å tro. Som forelder til fire barn vet jeg at det er en krevende øvelse å følge opp både skolearbeid, fritdsaktiviteter og annet. Det krever i høyeste grad ressurser fra hjemmet sin side. Min kone og jeg er såkalte ressurssterke foreldre med høy utdannelse begge to, men vi føler ofte at vi beveger oss i randsonen av hva som er tilstrekkelig. En aleneforelder med lav inntekt vil i møte med et krevende skoleapparat nødvendigvis måtte slite. Og det er ikke snakk om skippertak som hjelper. Barna går for lenge på skole til at det fungerer. Å ha ressurser og kompetanse til å følge opp skolearbeid og andre foreldreforpliktelser i 12 år per barn etter barnehage krever mer enn mange kan imøtekomme. Hva skjer med en ung gutt eller jente når skolen arrangerer foreldrebetalt skoletur til Krakow (under dekke av FAU så klart), dersom foreldrene ikke kan betale? Eller må slutte på kulturskolen forde egenbetalingen blir for høy? Jeg sier ikke at dette utvikler sosial angst som igjen blir arbeidshemmennde og fører til uføretrygd i seg selv, men at det er en sammenheng med tidlige opplevd fattigdom og stigmatisering og hva som er vedkommendes inntektsikringen om noen år. Dette forteller statistikken oss noe om.
Et viktig tiltak er å gi foreldrene til disse barna vi ønkser skal klare seg selv muligheter til å kunne øke egen inntekt gjennom arbeid. Men et annet svært viktig tiltak som vi alle kan bidra med er å ikke bare nikke og smile når økonomisk eksluderende forslag fremmes på foreldremøter, i fotball kubb og andre steder. Jeg har en stemme som jeg kan bruke, og kanskje kan jeg bidra til en endret holdning eller kanskje bevisstgjøring på en vond virkelighet som kanskje ikke er lenger borte enn hos naboen?

To fluer i en smekk!

Den jobben jeg har som attføringsveileder gir meg mulighet til å få innblikk i ulike typer yrker og arbeidsplasser og livet som leves på disse arbeidsplassene. Jeg får et lite blikk inn i utfordringer, gleder og bekymringer slik de oppleves.

I dag har jeg fått lov til å være gjest på et sykehjem i Bergen. De som arbeider der har stor glede av jobben sin og er dedikerte arbeidere som gir jernet de timene de er på vakt. Bekymringen er ikke lange vakter, men den jobben de gis mulighet til å gjøre. De er bekymret for de begrensningene som legges på livsrommet for de eldre. De gir det de kan,  men opplever begrensninger i form at tid. En av konsekvensene av for lite tid kan for eksempel være et høyere forbruk av medisner. En vet at en del medisinering er unødvendig dersom de eldre blir gitt tid. Dersom de kunne fortelle om redselen for å dø, eller dele fortvilelsen over å skulle ta fatt nye tunge måneder med rehabilitering etter enda et slag.

Et annet privilegium ved den jobben jeg har er at jeg daglig får møte mennesker som er villige til å gå langt for å få jobbe. Noen av dem mottar en uføretrygd og er smertelig klare over sine begrensninger men de har en brennende vilje til å ta del i gleden ved å jobbe. De har gjerne vært i jobb før, men møtt hindringer på veien som har satt dem utenfor arbeidslivet. Det å ha en jobb er med å gi identitet, tilhørighet og innhold i hverdagen for mange. Ikke slik å forstå at et liv uten mulighet til arbeid er et liv uten innhold, men poenget mitt er at selv om en med rette mottar en stønad på grunn av begrensninger i forhold til ordinært arbeid, så er det mange som allikevel ønsker å gjøre en innsats om de blir gitt muligheten.

Jeg vet at vi ved å være smarte kan gjøre noe med både ressursmangelen i pleie- og omsorgsektoren, og behovet for å ha et meningsfylt arbeid å gå til for de som ønsker dette. Også på tross av ulike ”skader og lyter”. Jeg er så heldig at jeg får være med å skape disse mulighetene. Jeg ser mennesker blomstre, både arbeidstakere, beboere og kolleger. Det er vel ikke den omsorgsinstitusjonen som ikke hadde gitt en halv arm for å ta imot gode ressurser for å lette på hverdagen. Ikke først og fremst sin egen, men beboernes hverdag.