Glimt fra hverdagen i Fretex

 

Jeg møtte han en dag rett før jul hvor han hadde det veldig travelt med å gjøre i stand en juletilstelning. Jeg spurte hvordan det gikk og om han hadde det travelt. Han svarte: "Ja, jeg har det travelt. Jeg er helt gåen når jeg kommer hjem. Men det gjør så godt å være skikkelig sliten, for da sover jeg så godt om natten, og da slipper jeg å ta sovemedisin." 

Det er så positivt at deltaker får bruke sine ressurser og oppleve mestring og tilfredsstillelse gjennom arbeid. Og ikke minst kjenne hvor godt det gjør med en velfortjent hvil etter en dags hardt arbeid. Arbeid kan påvirke nattesøvnen og bidra til gode rutiner i hverdagen.

En annen historie handler om en voksen person som kom til Fretex nesten uten arbeidserfaring. Hun hadde en krevende familiesituasjon med mange opplevde tap bak seg. Hun startet i avklaring i Fretex og klarte seg veldig bra. Hun fikk oppmuntrende kommentarer underveis og ble til slutt anbefalt tiltaket Kvalifisering. Da ble hun så glad og takket meg flere ganger, og sa: " Endelig skal jeg også lykkes med noe."

Dette er opplevelser i en hverdag som veileder hos Fretex. Disse historiene er eksempler på at Fretex kan bidra til å gi folk grunn til å tro på fremtiden. Som veileder er det utrolig spennende og givende å få lov til å følge deltakere gjennom slike prosesser som fører til at deltakere opplever mestring og verdighet.

 

Kjersti, veileder

Kanskje kan jeg virkelig bli noe uten mattekunnskaper!

KARRIEREVEILEDNING – et tilbud som flere nå kan få

”Karriere? Men jeg har da ikke studert og ikke heller jobbet sammenhengende over et halvt år!” – er et mulig utrop når temaet karriereveiledning tas opp. Dette er en vanlig og forståelig reaksjon. Ordet karriere har litt ”jappete” klang og kan virke fremmed. De fleste er allikevel interesserte og nysgjerrige på hva som tilbys og alle kan gjøre nytte av karriereveiledning.

Nå har mange veiledere i Fretex  tatt kurset i karriereveiledning og Fretex kan tilby mye mer karriereveiledning. Arbeidet er mer systematisk enn før.

Karriereveiledning egner seg for alle som står i en valgsituasjon yrkesmessig og er usikker på hva som vil være et godt valg. Yrkesvalget blir mer målrettet og feilvalg kan reduseres.

Karriereveiledning er ikke en test, selv om utformingen ligner på en test. Deltakeren svarer på en del spørsmål og veilederen hjelper med å gå i dybden på svarene.  Man gjennomgår tidligere erfaringer fra skole, yrkesliv, fritid osv. Alt dette danner grunnlaget til en oversikt over egne ressurser, hindringer og sider som kan utvikles. Man blir bedre kjent med seg selv, med sine styrker og sine muligheter.

Erfaring viser at prosessen med karriereveiledning kan ”åpne øyne” for sider av livet man ikke har kjent til eller lagt vekt på. Synet kan bli klarere: ”Ja, nå er jeg sikker på veien videre”. Alle opplever at ressursene kommer fram og det styrker selvfølelsen. Samtidig legger man til sides det som intet kan gjøres med. Det er befriende å fokusere på ressurser. ”Kanskje kan jeg virkelig bli noe uten mattekunnskaper!”.

Karriereveiledning er et spennende redskap i attføringsarbeidet. Ønsker både veiledere og deltakere lykke til med å ta karriereveiledning i bruk.

Skrevet av Tytti Vikøren, veileder.

Om en står helt stille, på ett sted, uten å bevege en muskel, har en tatt et valg. Om en tar ett lite steg framover har en også tatt et valg.

LØRDAG MORGEN

Når jeg står opp kl 7 i mitt hjem en lørdag morgen er det stille rundt meg. Min yngste datter sover, min eldste har flyttet ut og etablert seg i egen leilighet. Det eneste som bryter stillheten i rommet her er en lett surring fra de fem akvariene mine og lyden fra tastaturet mens jeg skriver dette.  Når jeg står opp kl 7 i mitt hjem en lørdag morgen er det derimot langt fra rolig i hodet mitt. Når jeg står opp kl 7 en lørdags morgen er det fordi jeg ikke får sove lenger. Fordi det er for urolig i hodet. Og uroen som fikk meg til å stå opp i dag besto av farger, former og streker. Det skyldes et overflødighetshorn av dimensjoner som gyter en kaskade av bilder foran mitt indre øye. Bilder jeg nok aldri kommer til å male, men som likevel gir meg en pekepinn om i hvilken kunstnerisk retning jeg akkurat nå ønsker å gå, og en forståelse for hvilke midler jeg må bruke på veien. Trangen til å skape noe og formidle noe er i blant så sterk at jeg dirrer.

Det er kjekt å ha noe å strekke seg etter, og en framtid å skue mot. Men om en gir seg selv et lite minutt til ettertanke i stedet for å se framover, er det for de fleste mulig å se at en også har beveget seg fram til i dag. Noen tviholder selvfølgelig på det sted hvor de en gang festet sine røtter, i de tankemønstre og de overlevelsesstrategier de kjenner. Men de fleste av oss har blitt preget av de valg vi har gjort, og de valg mennesker rundt oss har gjort, på en slik måte og med en slik konsekvens at vi har en mulighet til å oppdage en bevegelse i livet vårt også i voksenalder.

For mitt eget vedkommende har livet mitt i løpet av en periode på ti, tolv år forandret seg totalt, og fått en helt annet nærhet til de verdinormer jeg har. Sett utenfra er det kanskje ikke det mest storslagne livet jeg lever nå, men sett innenfra består livet mitt de siste årene av en lang rekke utfordringer med en påfølgende lang rekke seire. Og seire er vekst. Mens vekst er bevegelse.

Jeg arbeider ved Galleri Vox. Galleri Vox er en kunstarbeidsplass for mennesker med en psykisk lidelse, som i tilegg har en uføretrygd. Fretex er tiltaksarrangør. I mitt tilfelle kvalifiseres jeg på grunn av en til tider invalidiserende angst. Galleri Vox er ikke et attføringsprosjekt i vanlig forstand. Det vil si at det er ikke et definert mål hos oss at vi skal videre, ut i en eller annen jobb på det åpne arbeidsmarkedet. De som arbeider ved Galleri Vox kan bli der resten av sitt arbeidsliv. Attføringen består i tilbakeføringen til en hverdag med mening, og det er for meg attføring god nok.

For noen år siden besto min hverdag stort sett av et totalt mørke. Etter å ha levd mange år som utøvende kunstner, med villa i åssiden, atelier i underetasjen, Toyota, barn, kone og alt dette som gjør en til etablert middelklasse, raknet alt, og jeg mistet meg selv fullstendig. Det var ikke lenger noe igjen av meg.  Et vanskelig samliv hadde spist opp siste rest av en identitet. Valget mitt ble å forlate alt jeg eide, familien og alt jeg hadde arbeidet for. Det skjedde den 30. mai 2000 i ellevetiden. Jeg gikk fra å ha alt til å ha ingenting i løpet av noen timer. Tok kun med meg klærne mine. Etter det ble livet et enda dypere mørke enn det hadde vært de siste årene.   Enkelte dager var jeg ikke engang i stand til å komme meg opp av sengen. Jeg vågde ikke. Jeg vågde ikke engang å røre en lillefinger. Jeg kunne ligge i et mørkt rom i opptil et døgn av gangen uten å være i stand til å bevege en muskel, mens jeg stirret inn i ingenting. Slik hadde jeg det mer eller mindre i flere år. Men etter hvert oppsto det en bevegelse. Og jeg vågde å ta et lite skritt framover, og så ett til. Jeg etablerte en selvhjelpsgruppe for angst der jeg bodde, tok opp kampen, gikk til retten og fikk omsorgen for mine barn, fikk en ny kjærest, fikk plass ved Galleri Vox og etablerte en helt ny tilværelse. Til jeg i dag opplever et meningsfylt liv ut ifra de forutsetninger jeg nå besitter.

Om du gir deg selv muligheten til å se etter tror jeg du også har det litt slik. Du har det kanskje ikke på samme måten i forhold til angst, handlingslammelse eller totale livsomveltninger, men du har møtt dine egne nærmest ubestigelige fjell, det er jeg sikker på. Kanskje har du kommet kun til foten av fjellet, kanskje står du der nå og skuer oppover, kanskje er du allerede et godt stykke oppe i fjellsiden eller kanskje har du kommet deg over toppen allerede.

 Det er i blant lett å fokusere på de vanskeligheter en har møtt, og det en har mistet på veien. Det er også veldig lett å stagnere i det konglomerat av arr og sår, svik og slag en kanskje har blitt påført, slik at en velger å leve dagene sine med beina godt plantet i en massiv sementblokk i håp om å slippe flere sår eller utfordringer, flere stupbratte fjellsider. Men de fleste av oss har også tilegnet oss noe mer enn sår. Forhåpentligvis også annet enn bitterhet eller dyrking av eget ståsted.  Ved Galleri Vox forsøker vi å fokusere mer på mot og utvikling enn vi gjør på forsvar av våre begrensninger og våre etablerte sannheter.

Jeg er ingen ungdom lenger. Jeg lever med angst. Jeg har ødelagte lunger og kun 1/3 lungekapasitet igjen. Det vil si at dagene mine består av mange utfordringer. Går jeg alene gjennom Bergen by er jeg alltid på vakt. Angsten låser bevegelsene mine og jeg føler jeg beveger meg på en unaturlig måte. Jeg venter å bli angrepet. Noe som skyldes en oppvekst i en sterkt dysfunksjonell familie med mye psykisk og fysisk vold. Går jeg ikke alene, men sammen med noen gjennom Bergen by, i normalt tempo, må jeg velge om jeg vil prate eller opprettholde tempoet. Jeg får ikke surstoff nok til begge deler. Lungene strekker ikke lenger til.  Likevel går jeg i blant gjennom Bergen by. Likevel føler jeg at livet har masse å gi framover. Hver dag er en liten bevegelse i en retning jeg har en viss kontroll over, og jeg lærer noe hver dag. Jeg lærer noe om mine egne begrensinger, og retten min til å ha disse begrensingene. Jeg lærer noe om min egen verdi og andres verdi. I tillegg lærer jeg noe om å sette egne grenser. For meg selv og i forhold til andre. Men jeg lærer også noe om hva jeg får til. Om muligheter. Jeg kan ikke flytte fjell, men jeg kan være i en bevegelse og ta ett lite skritt videre hver dag.

I et lite akvarium på skrivebordet mitt har jeg en vakker liten fisk. Det er en Labidochromis sp. ´Perlmutt´, en hanfisk fra Malawisjøen i Afrika. En ciklide på ca ti centimeter. Den har farger som perlemor, med en skarp gul farge som løper langs ytterste del av ryggfinnen. Denne fisken ble banket solid opp av en annen han, og jeg var redd den kom til å dø. Men jeg fikk reddet den ut av det store akvariet den gikk i, og plassert den i et bitte lite kar på ca 20 liter. Nå har den gått der et par uker, og jeg har pleiet den så godt jeg kan. Den første tiden spiste den ikke i det hele tatt. Det var så vidt den beveget seg, og når den var i bevegelse svømte den på halv tolv. Stort sett lå den stille på bunnen. Men nå har den kommet seg litt. Finnene som hadde blitt bitt i filler har begynt å vokse ut igjen, og den ser i det hele tatt mye bedre ut.

Denne fisken skal ikke tilbakeføres til det store akvariet den kom fra. Det ville blitt dens død. Den skal få et nytt liv i andre omgivelser, slik at den får en framtid. For meg er Galleri Vox en slik framtid.

Om en står helt stille, på ett sted, uten å bevege en muskel, har en tatt et valg. Om en tar ett lite steg framover har en også tatt et valg. Vår verden er stor. I motsetning til min lille Perlmutt i et 20liters akvarium har både du og jeg muligheten til å velge selv hvor vi vil gå, hvilke fjell vi vil bestige, hvilke bur vi vil bryte ut av, om vi vil dele det vi har oppnådd eller om vi vil stå helt stille i håp om at ingen ser oss, ingen berører oss. Og det er ikke verst til valgmuligheter bare det, vil nå jeg si.

Ved Galleri Vox holder vi jevnlige ustillinger. Ta gjerne en tur innom eller besøk oss på vår nettside www.gallerivox.no

I tillegg finner du Galleri Vox på Facebook.  På Facebook finner du også meg.

Mvh

Bjørn Hølbakken

Jeg gråter aldri!

Eller, det var i hvert fall det jeg trodde inntil i går. Jeg jobber som jobbkonsulent, en jobb jeg stortrives med, og som er givende og utfordrende på mange plan. Jeg har ikke mange deltakere som jeg følger opp, jeg er privilegert sånn, men de jeg har er hver utfordrende på sin måte. Jeg er flink til å legge fra meg jobben når jeg reiser, og tar sjelden med meg jobben hjem. Det er ikke alltid like lett, men når man jobber så tett på mennesker er det en dyd av nødvendighet, ellers kan jobben bli altoppslukende.

Det er alle slags mennesker som kommer hit, og alle er forskjellige, og har forskjellige krav og ønsker. Jeg prøver etter beste evne å imøtekomme disse ønskene, men det er ikke lett. Noen trenger hjelp til å innse sine egne begrensninger, mens andre trenger hjelp til å se mulighetene. Derfor spenner det vidt. Som overskriften sier så gråter jeg aldri. Jeg sa også at jeg ikke tok med meg jobben hjem. I går gjorde jeg begge deler. Det er bare noen skjebner som blir for sterke, noen inntrykk som brenner seg fast, og som ikke vil slippe taket. Det var mange vonde følelser inni meg i går. Men det var to følelser som dominerte; følelsen av hjelpesløshet og et enormt sinne. Hjelpeløs, fordi det i den situasjonen ikke var noe jeg kunne gjøre for at det skulle bli bedre, og sinne over at min deltaker har havnet i en slik situasjon i første omgang. Det var snakk om en oppvekst fylt av misbruk, vold, narkotika og omsorgssvikt over mange år, om et hjelpeløst menneske fanget i en spiral det var umulig å komme ut av, og et system som har sviktet.

Helt nyttesløse følelser i utgangspunktet, kan man kanskje tenke. Ja, det føltes sånn for meg. Man blir ydmyk og trist, men samtidig blir ønsket om å kunne bidra til å øke livskvaliteten desto sterkere. Jeg vet ikke om jeg klarer det, men målet mitt står nå klart foran meg. Jeg vil lykkes med å gi denne personen en grunn til å tro på framtiden.

Gråten kom først når jeg la meg i går, og kikket innom barna mine som sov så søtt. Da kom det et stikk i samvittigheten min. Er det virkelig mulig å ha det så bra, mens andre lever i en verden av fornedrelse, vold, traumer og tragedie? Svaret mitt er ja, og det er derfor jeg har den jobben jeg har, jeg vil gi folk grunn til å tro på framtiden!

God jul!

skrevet av jobbkonsulent i Fretex Øst-Norge

Bill.mrk. ”Arbeidsgiver søker en med livserfaring”

Ved du at det finnes arbeidsgivere som gjerne  vil komme i kontakt med deg? Arbeidsgivere som søker noen som trenger litt ekstra støtte og hjelp på veien til arbeid. Disse arbeidsgiverne kan være litt vanskelige å finne, men de er der. Dette er bedrifter som strekker seg litt lenger og som har et samfunnsengasjement. En arbeidsgiver jeg kjenner er så stolt av det de gjør at de gjerne vil dele gleden ved arbeidet med deg. Senest i dag snakket jeg med en arbeidsgiver som helst vil ha folk inn i bedriften som har litt utfordringer. Denne arbeidsgiveren gleder seg stort over å få gi noen en sjanse, ja gjerne mange sjanser, så lenge viljen din er tilstede.

Vi i Fretex kjenner mange av disse arbeidsgiverne, og vi har som jobb å sette deg i kontakt med dem.

Min og din innsats mot flere uføre

Den viktigste innsatsen vil være den som er rettet mot ungdom, det vil si de som står i fare for å falle utenfor når de er ferdige på skolen og flytter hjemmefra. Fra en attføringsveilders side så ser jeg at det kommer stadig flere unge mennesker til oss fra NAV som har ulike psykiske utfordringer. Mye knyttet opp til sosial angst! Hva det er som er gått galt på veien er ikke så godt å si, men at skolen mangler noen redskaper er nærliggende å tro. Som forelder til fire barn vet jeg at det er en krevende øvelse å følge opp både skolearbeid, fritdsaktiviteter og annet. Det krever i høyeste grad ressurser fra hjemmet sin side. Min kone og jeg er såkalte ressurssterke foreldre med høy utdannelse begge to, men vi føler ofte at vi beveger oss i randsonen av hva som er tilstrekkelig. En aleneforelder med lav inntekt vil i møte med et krevende skoleapparat nødvendigvis måtte slite. Og det er ikke snakk om skippertak som hjelper. Barna går for lenge på skole til at det fungerer. Å ha ressurser og kompetanse til å følge opp skolearbeid og andre foreldreforpliktelser i 12 år per barn etter barnehage krever mer enn mange kan imøtekomme. Hva skjer med en ung gutt eller jente når skolen arrangerer foreldrebetalt skoletur til Krakow (under dekke av FAU så klart), dersom foreldrene ikke kan betale? Eller må slutte på kulturskolen forde egenbetalingen blir for høy? Jeg sier ikke at dette utvikler sosial angst som igjen blir arbeidshemmennde og fører til uføretrygd i seg selv, men at det er en sammenheng med tidlige opplevd fattigdom og stigmatisering og hva som er vedkommendes inntektsikringen om noen år. Dette forteller statistikken oss noe om.
Et viktig tiltak er å gi foreldrene til disse barna vi ønkser skal klare seg selv muligheter til å kunne øke egen inntekt gjennom arbeid. Men et annet svært viktig tiltak som vi alle kan bidra med er å ikke bare nikke og smile når økonomisk eksluderende forslag fremmes på foreldremøter, i fotball kubb og andre steder. Jeg har en stemme som jeg kan bruke, og kanskje kan jeg bidra til en endret holdning eller kanskje bevisstgjøring på en vond virkelighet som kanskje ikke er lenger borte enn hos naboen?

To fluer i en smekk!

Den jobben jeg har som attføringsveileder gir meg mulighet til å få innblikk i ulike typer yrker og arbeidsplasser og livet som leves på disse arbeidsplassene. Jeg får et lite blikk inn i utfordringer, gleder og bekymringer slik de oppleves.

I dag har jeg fått lov til å være gjest på et sykehjem i Bergen. De som arbeider der har stor glede av jobben sin og er dedikerte arbeidere som gir jernet de timene de er på vakt. Bekymringen er ikke lange vakter, men den jobben de gis mulighet til å gjøre. De er bekymret for de begrensningene som legges på livsrommet for de eldre. De gir det de kan,  men opplever begrensninger i form at tid. En av konsekvensene av for lite tid kan for eksempel være et høyere forbruk av medisner. En vet at en del medisinering er unødvendig dersom de eldre blir gitt tid. Dersom de kunne fortelle om redselen for å dø, eller dele fortvilelsen over å skulle ta fatt nye tunge måneder med rehabilitering etter enda et slag.

Et annet privilegium ved den jobben jeg har er at jeg daglig får møte mennesker som er villige til å gå langt for å få jobbe. Noen av dem mottar en uføretrygd og er smertelig klare over sine begrensninger men de har en brennende vilje til å ta del i gleden ved å jobbe. De har gjerne vært i jobb før, men møtt hindringer på veien som har satt dem utenfor arbeidslivet. Det å ha en jobb er med å gi identitet, tilhørighet og innhold i hverdagen for mange. Ikke slik å forstå at et liv uten mulighet til arbeid er et liv uten innhold, men poenget mitt er at selv om en med rette mottar en stønad på grunn av begrensninger i forhold til ordinært arbeid, så er det mange som allikevel ønsker å gjøre en innsats om de blir gitt muligheten.

Jeg vet at vi ved å være smarte kan gjøre noe med både ressursmangelen i pleie- og omsorgsektoren, og behovet for å ha et meningsfylt arbeid å gå til for de som ønsker dette. Også på tross av ulike ”skader og lyter”. Jeg er så heldig at jeg får være med å skape disse mulighetene. Jeg ser mennesker blomstre, både arbeidstakere, beboere og kolleger. Det er vel ikke den omsorgsinstitusjonen som ikke hadde gitt en halv arm for å ta imot gode ressurser for å lette på hverdagen. Ikke først og fremst sin egen, men beboernes hverdag.